Vi kikker ut, men hva ser vi egentlig? Speilrefleksjoner av våre egne, våre blodløse, svake ansikt, viet til ingenting spesielt, i den grad jeg kan forstå det. Døden er veldig nær, tenkte han. Når du tenker på denne måten. Jeg kan føle det, bestemte han seg for. Hvor nær jeg er. Ingenting dreper meg; Jeg har ingen fiende, ingen antagonist; Jeg utløper bare, som et magasinabonnement: måned for måned.
(We peep out, but what do we see, really? Mirror reflections of our own selves, our bloodless, feeble countenances, devoted to nothing in particular, insofar as I can fathom it. Death is very close, he thought. When you think in this manner. I can feel it, he decided. How near I am. Nothing is killing me; I have no enemy, no antagonist; I am merely expiring, like a magazine subscription: month by month.)
Fortelleren tenker på eksistensens natur, og uttrykker en følelse av desillusjonering og introspeksjon. Han føler at refleksjonene han ser bare er representasjoner av seg selv, og avslører mangel på formål og vitalitet. Denne selvundersøkelsen fører til en realisering av livets flyktige natur, ettersom han føler at døden truer stadig nærmere.
Når han reflekterer over sin dødelighet, erkjenner han at han ikke står overfor en fiende eller en direkte trussel, men snarere en gradvis falming bort, i likhet med den langsomme kanselleringen av et abonnement. Denne metaforen understreker en dyp følelse av fratredelse til uunngåeligheten av livets slutt, og fremhever den stille fortvilelsen fra eksistens uten et avgjørende formål.