Fortelleren tenker på eksistensens natur, og uttrykker en følelse av desillusjonering og introspeksjon. Han føler at refleksjonene han ser bare er representasjoner av seg selv, og avslører mangel på formål og vitalitet. Denne selvundersøkelsen fører til en realisering av livets flyktige natur, ettersom han føler at døden truer stadig nærmere.
Når han reflekterer over sin dødelighet, erkjenner han at han ikke står overfor en fiende eller en direkte trussel, men snarere en gradvis falming bort, i likhet med den langsomme kanselleringen av et abonnement. Denne metaforen understreker en dyp følelse av fratredelse til uunngåeligheten av livets slutt, og fremhever den stille fortvilelsen fra eksistens uten et avgjørende formål.