Det som var fantastisk var at de små delikate hendene deres rørte seg, apen deres fingrene lente seg inn i hverandre. Det var tydelig at det var denne lille vedvarende berøringen som tillot dem å sove. Så lenge de berørte, kunne de gi slipp. Jeg misunnte deres tillit og enkelhet. Det var ingen av de menneskelige pretensjonene ved uavhengighet. De trengte helt klart hverandre for å oppleve fred. Den ene rørte, men våknet ikke, og den andre, i søvn, holdt fingrene rørende. Hvor dypt givende berøringslivet.
(What was amazing was that their small delicate hands were touching, their monkey fingers leaning into each other. It was clear that it was this small sustained touch that allowed them to sleep. As long as they were touching, they could let go. I envied their trust and simplicity. There was none of the human pretense at independence. They clearly needed each other to experience peace. One stirred but didn't wake, and the other, in sleep, kept their fingers touching. How deeply rewarding the life of touch.)
I denne passasjen reflekterer forfatteren over den rørende forbindelsen mellom to individer, og observerer hvordan deres delikate hender er sammenflettet. Denne enkle kontakten mellom dem blir fremstilt som en kilde til komfort og fred som lar dem overgi seg i dvale. Deres berøring symboliserer en dyp tillit og avhengighet av hverandre, i kontrast til kompleksitetene i menneskelig uavhengighet og pretensjon. Det antyder at ekte fred ofte kan finnes i nære forhold der emosjonell støtte og tillit eksisterer.
Forfatteren uttrykker en følelse av misunnelse mot deres ukompliserte bånd, og fremhever den dype effekten som berøringen kan ha på ens velvære. Dette øyeblikket illustrerer ideen om at mennesker er iboende sosiale skapninger og ofte trenger hverandre for å oppnå ro. Bildet av en person som rører uten å våkne mens han fremdeles opprettholder kontakten med den andre, tjener til å understreke dybden i forbindelsen og oppfyllelsen som kommer fra slike intime interaksjoner.