Og hun forsto at hun og sønnen allerede var de samme, før han inkarnerte i livmoren hennes, og fortsatte å være det. Det hadde aldri vært tap eller separasjon. Det hadde aldri vært differensierte kropper mellom mor og barn.
(And she understood that, before he incarnated inside her womb, she and her son were already the same, and continued to be. There had never been loss or separation. There had never been differentiated bodies between mother and child.)
Passasjen understreker den dype og iboende forbindelsen mellom en mor og hennes barn, noe som antyder at dette båndet eksisterer allerede før fødselen. Tanken er at deres enhet overskrider fysisk separasjon, og fremhever en åndelig og emosjonell synergi som forblir intakt gjennom livet.
Dessuten gjenspeiler sitatet en dyp forståelse av morsrollen som et ubrutt forhold. Den skildrer forestillingen om at både mor og barn er sammenvevd, og forsterker at identiteten deres er koblet i stedet for separate enheter. Dette skaper en kraftig visjon om stoffet av familiære bindinger og den varige tilstedeværelsen av kjærlighet mellom dem.