Passasjen understreker den dype og iboende forbindelsen mellom en mor og hennes barn, noe som antyder at dette båndet eksisterer allerede før fødselen. Tanken er at deres enhet overskrider fysisk separasjon, og fremhever en åndelig og emosjonell synergi som forblir intakt gjennom livet.

Dessuten gjenspeiler sitatet en dyp forståelse av morsrollen som et ubrutt forhold. Den skildrer forestillingen om at både mor og barn er sammenvevd, og forsterker at identiteten deres er koblet i stedet for separate enheter. Dette skaper en kraftig visjon om stoffet av familiære bindinger og den varige tilstedeværelsen av kjærlighet mellom dem.