Nå som jeg ikke lenger kunne tenke på meg som lærer, en forfatter, som jeg ikke lenger kunne ha på meg det jeg ville, og heller ikke gikk på gaten ved passasjen min, rop om jeg skulle gjøre det eller gi en klapp på skulderen til en mann
(Now that I could no longer think of me as a teacher, a writer, whom I could no longer wear what I wanted, nor walk on the street at my passage, shout if I was going to do it or give a pat on the shoulder to a male colleague , now that all this had become illegal, I felt evanescent, artificial, an imaginary character resulting from the pencil of a designer that any rubber would have been enough to cancel)
I "Reading Lolita in Teheran" reflekterer Azar Nafisi over de dype personlige endringene hun opplever i et undertrykkende miljø som kveler identiteten hennes som lærer og forfatter. Hun beskriver en følelse av tap der hun ikke lenger kan uttrykke sin individualitet, bruke det hun ønsker eller samhandle fritt med kollegene. Begrensningene som er pålagt av samfunnsnormer, får henne til å føle seg som et fantom, fratatt hennes autentiske jeg og redusert til bare et figur av andres fantasi.
Denne opplevelsen fremhever kampen for selvidentitet i et undertrykkende regime, der personlige friheter blir redusert, noe som fører til følelser av usynlighet og inauthenticity. Nafisis fortelling fremkaller en kraftig følelse av lengsel etter et liv der hun kan være seg selv, noe som indikerer de dype virkningene av samfunnsbegrensninger på individuell identitet og uttrykk. Gjennom sin gripende forfatterskap illustrerer hun skjørheten i personlig og intellektuell frihet i møte med autoritær kontroll.