Alltid denne barrieren, denne umuligheten av å komme seg gjennom. Denne gangen kastet han ikke bort tiden sin på å prøve; Han fortsatte ganske enkelt å stryke henne, tenkte, det vil være på samvittigheten min, hva som skjer med henne. Og hun vet det også. Så hun er frikjent for ansvarsbyrden, og at for henne er det verste som er mulig. Synd, tenkte han, jeg klarte ikke å elske henne.
(Always this barrier, this impossibility of getting through. This time he did not waste his time trying; he simply went on stroking her, thinking, It'll be on my conscience, whatever happens to her. And she knows it, too. So she's absolved of the burden of responsibility, and that, for her, is the worst thing possible. Too bad, he thought, I wasn't able to make love to her.)
I Philip K. Dick's "Now Wait For i fjor" reflekterer hovedpersonen de emosjonelle barrierer som forhindrer meningsfull forbindelse. Han observerer at til tross for sin innsats for å trøste henne, gjenstår det et uoverkommelig skillet mellom dem. Denne følelsen av håpløshet fører til at han aksepterer vekten av ansvaret for hennes velvære, og innser at hans manglende evne til å koble seg dypt tilsetter deres kamp.
Han vurderer skylden som følger med forholdet deres, og erkjenner at selv om hun kan være fri for ansvar, etterlater denne frigjøringen henne sårbar. Han erkjenner at det å ikke kunne elske henne, en potensiell vei til intimitet, er et betydelig tap for dem begge. Dette scenariet fremhever de smertefulle kompleksitetene i forhold formet av emosjonelle vegger og konsekvensene av dyptliggende følelser av utilstrekkelighet.