Når jeg husker dette innser jeg hvor åpne vi er for det vedvarende budskapet om at vi kan avverge døden. Og til dets straffende korrelative, budskapet om at hvis døden fanger oss, har vi bare oss selv å skylde på. Bare
(As I recall this I realize how open we are to the persistent message that we can avert death. And to its punitive correlative, the message that if death catches us we have only ourselves to blame. Only)
I Joan Didions "The Year of Magical Thinking" reflekterer forfatteren den gjennomgripende troen på at enkeltpersoner kan kontrollere døden eller unngå det helt. Denne oppfatningen gir en følelse av håp, men antyder også skyld hvis man ikke klarer å unnslippe dødeligheten. Didions musings avslører hvordan samfunnet ofte fremmer ideen om at vi holder makten over våre egne skjebner angående liv og død.
Dette perspektivet skaper en belastning for enkeltpersoner, og får dem til å føle seg ansvarlige for dødens uunngåelighet. Didions innsikt utsetter den emosjonelle kampen om å kaste seg med tap mens de konfronterer samfunnsforventninger angående kontroll og ansvarlighet. Til syvende og sist utfordrer Reflections -leserne sine til å vurdere forholdet til dødeligheten på nytt.