Men da han plodde langs en vag og nesten hallusinatorisk pall, uklart over hodet; Han befant seg på et tidspunkt, uten forestilling om hvordan det kunne være, et skritt fra en nesten viss dødelig klippeside som faller ydmykende og hjelpeløst, tenkte han; På og videre, uten noen engang å være vitne til det. Her eksisterte det ingen for å registrere sin eller andres fornedrelse, og ethvert mot eller stolthet som kan manifestere seg her på slutten ville gå umerket: De døde steinene, det støvsrammede ugresset tørt og døende, oppfattet ingenting, husket ingenting, om ham eller seg selv.
(but as he plodded along a vague and almost hallucinatory pall hazed over his mind; he found himself at one point, with no notion of how it could be, a step from an almost certain fatal cliffside fall-falling humiliatingly and helplessly, he thought; on and on, with no one even to witness it. Here there existed no one to record his or anyone else's degradation, and any courage or pride which might manifest itself here at the end would go unmarked: the dead stones, the dust-stricken weeds dry and dying, perceived nothing, recollected nothing, about him or themselves.)
Karakteren opplever et desorienterende og surrealistisk øyeblikk når han går, preget av en følelse av forestående undergang. Han befinner seg farlig nær en klippe, og reflekterer over ydmykelsen av potensielt å falle uten at noen skal se eller huske det. Dette øyeblikket understreker hans isolasjon og nytteløshet av hans eksistens, ettersom han innser at selv hans mulige undergang ville gå upåaktet hen.
I dette dystre landskapet virker miljøet likegyldig til menneskelig lidelse og stolthet. De livløse steinene og visne ugresset symboliserer en verden uten minne eller anerkjennelse, og understreker karakterens følelser av ubetydelig og den forbigående naturen til menneskelige opplevelser. Dette antyder en dypere kommentar om eksistensen og mangelen på mening i en verden som ikke bryr seg.