Merkelig nok førte romanene vi slapp unna oss til slutt til å stille spørsmål ved og produsere våre egne realiteter, som vi følte oss så hjelpeløs målløse.
(Curiously, the novels we escaped into led us finally to question and prod our own realities, about which we felt so helplessly speechless.)
I "Reading Lolita in Teheran" utforsker Azar Nafisi den transformative litteraturkraften og dens evne til å anspore introspeksjon. Romanene som gruppen hennes leste i det skjulte, tillot dem å konfrontere sine egne liv og de undertrykkende omstendighetene som omgir dem. Denne lesingen ble et rømningsmiddel, så vel som en katalysator for dypere avhør av deres realiteter, som ofte etterlot dem å føle seg stemmeløse i møte med begrensninger.
Paradokset ligger i måten disse fiktive verdenene ikke bare ga trøst, men førte også til dype refleksjoner om deres egne kamper. Karakterene og fortellingene i bøkene oppmuntret Nafisi og studentene hennes til å undersøke sine opplevelser i Iran, noe som førte til en større forståelse av deres følelser av hjelpeløshet og de kulturelle begrensningene de møtte. Til syvende og sist fungerte litteratur som en bro mellom fantasien og deres levde opplevelser.