Drømte du noen gang at dette kunne skje med oss? Han sa, nei det gjorde jeg ikke, men det burde jeg ha. Etter at vi alle var med på å skape dette rotet, var vi ikke dømt til å ha den islamske republikken. Og på en måte hadde han rett.
(Did you ever dream this could happen to us? He said, No I didn't, but I should have. After we all helped create this mess, we were not doomed to have the Islamic Republic. And in a sense, he was right.)
I "Reading Lolita in Teheran", reflekterer Azar Nafisi over en samtale der noen uttrykker overraskelse over tilstanden til deres situasjon, og stiller spørsmål ved om den noen gang ble forventet. Responsen fremhever et kollektivt ansvar for omstendighetene som førte til dannelsen av Den islamske republikken, noe som antydet at resultatene i en viss del var fortjent på grunn av tidligere handlinger og valg.
Denne erkjennelsen av delt ansvarlighet understreker et bredere tema i boken, der Nafisi utforsker virkningen av politiske hendelser på personlige liv og kompleksitetene ved å navigere i et samfunn formet av et slikt regime. Følelsen formidlet omslutter en gripende leksjon om viktigheten av bevissthet og engasjement i politiske anliggender, og illustrerer hvordan selvtilfredshet kan føre til alvorlige konsekvenser.