Doc hadde ikke TV, men han kunne forutsi den slags ting. Han trengte bare ikke en. Han kunne alltid fortelle hva som var på TV da han hørte mer enn to personer på rad si den samme rare frasen på samme måte. Han visste at de nettopp hadde sett det på TV. Noen uker senere ville alle ha disse ordene skrevet på kistene.
(Doc didn't have a television but he could predict that sort of thing. He just didn't need one. He could always tell what was on TV when he heard more than two people in a row say the same strange phrase in the same way. He knew that they had just seen it on television. A few weeks later everyone would have those words written on their chests.)
I Sarah Schulmans bok "Empathy" illustrerer karakterdokumentet en unik forståelse av kulturelle trender og sosiale påvirkninger uten å stole på TV. Han har en ivrig evne til å forstå hva folk ser på basert på samtalene og setningene de gjentar, noe som antyder en dyp bevissthet om samfunnsatferd. Denne innsikten fremhever hvordan media former språk og samfunnsdynamikk, slik at han kan forutsi trender uten direkte eksponering for dem.
Docs observasjoner avslører en kommentar til den gjennomgripende innflytelsen fra TV og dens makt til å infiltrere hverdagens tale. Omtalen av mennesker som senere viser disse setningene på kistene sine symboliserer hvor dypt inngrodd disse mediemeldingene blir innenfor offentlig bevissthet. Schulman understreker sammenhengen mellom medieforbruk og kollektiv identitet, og viser hvordan individer ofte formes av de samme kulturelle referansene, uavhengig av deres personlige medievaner.