Hvert stort kunstverk, vil jeg erklære pompøst, er en feiring, en handling av insubordinering mot svik, skrekk og utroskap i livet.
(Every great work of art, I would declare pompously, is a celebration, an act of insubordination against the betrayals, horrors and infidelities of life.)
Azar Nafisi, i sitt memoar "Reading Lolita in Teheran," reflekterer over kunstens dype natur, og antyder at hvert viktig stykke fungerer som en feiring og et opprør mot livets utallige utfordringer og urettferdigheter. Gjennom dette objektivet blir kunstverk former for motstand, og gir trøst og styrke i møte med svik og lidelse.
Dette perspektivet understreker den transformative kraften i litteratur og kunst. I utfordrende og undertrykkende omstendigheter tillater slike kreasjoner enkeltpersoner å hevde sin menneskelighet og konfrontere de tøffe realitetene de tåler, og gjør personlige og kollektive smerter til en plattform for uttrykk og håp.