Alt gjør vondt. Folk snakker i hallene, men ingen ser ut til å evakuere bygningen. Dette er naturen til New York City: Alarmer går så ofte at ingen vil svare på dem før ting begynner å brenne ned eller sprenge foran øynene.
(Everything hurts. People are talking in the halls, but no one seems to be evacuating the building. This is the nature of New York City: alarms go off so often that no one wants to respond to them until things start burning down or blowing up in front of their eyes.)
Sitatet fremhever den likegyldige holdningen til New Yorkere til alarmer, noe som gjenspeiler en bredere følelse av urban desensibilisering. I en yrende by der varsler er hyppige, har innbyggerne lært å ignorere advarsler med mindre det er en klar og umiddelbar fare, for eksempel en brann eller eksplosjon. Denne oppførselen understreker den konstante spenningen i byer der livets støy noen ganger drukner ut ekte trusler.
Uttalelsen "Everything Hurts" formidler en dypere emosjonell tretthet, noe som indikerer at midt i kaoset og støyen, kan enkeltpersoner føle en følelse av overveldende stress og smerte. Denne smerten er en del av byens landskap, og illustrerer hvordan den kroniske hasterstatus kan slite selv de tøffeste innbyggerne. Det maler et levende bilde av bylivet der overlevelse ofte betyr å håndtere ubehag og navigere gjennom et hav av apati.