Paul Nash, en kunstner som tjenestegjorde i første verdenskrig, gjenspeiler et dyptgående skifte i sitt perspektiv på kunst og krig. Han ser seg ikke lenger bare som en kunstner fylt med kreativ angst; I stedet beskriver han seg selv som en messenger som har til oppgave å formidle krigens dystre realiteter til de som foreviger den. Selv om hans budskap mangler veltalenhet, bærer en hard sannhet som er ment å resonere dypt med de som støtter pågående konflikt.

Nashs uttalelse fungerer som en gripende påminnelse om kunstnernes moralske ansvar under krigstid. Mens han erkjenner begrensningene i uttrykket sitt, understreker han haster med å formidle soldatens erfaringer til å informere og utfordre samvittigheten til de med makten. Hans ord omslutter kampen for å balansere kunstnerisk uttrykk med tyngden av samfunnsspørsmål, særlig i krigens sammenheng, og fremhever den essensielle rollen til kunst som både vitne og kritiker.