Hun lukket øynene, og fortsatte lydløst anledningene om at hun får ord som kan berolige, ord som ville begynne helbredelsen av etterlatte foreldre. Hun hadde sett, da hun kom inn på kjøkkenet, sorgen av sorg som delte mann og kone allerede, hver dypt inne i sin egen elendige lidelse, og heller ikke visste hva hun skulle si til den andre. Hun visste at å begynne å snakke om det som hadde skjedd var en nøkkel til å erkjenne tapet, og at en slik aksept igjen ville være et middel til å holde ut dagene og månedene fremover.
(She closed her eyes, silently continuing the pleas that she be given words that might soothe, words that would begin the healing of bereaved parents. She had seen, when she entered the kitchen, the chasm of sorrow that divided man and wife already, each deep in their own wretched suffering, neither knowing what to say to the other. She knew that to begin to talk about what had happened was a key to acknowledging their loss, and that such acceptance would in turn be a means to enduring the days and months ahead.)
I denne passasjen fra "Messenger of Truth" av Jacqueline WinSpear, reflekterer en kvinne over den dype sorgen som ble opplevd av etterlatte foreldre. Hun observerer deres emosjonelle avstand på kjøkkenet, hver enkelt kaster seg med sin sorg isolert, og føler seg usikker på hvordan hun skal kommunisere med hverandre. Hennes ønske om beroligende ord fremhever hennes forståelse av språkets kraft i helbredelsesprosessen.
Handlingen med å diskutere deres tragedie blir fremstilt som et avgjørende skritt mot å erkjenne deres smerte og til slutt finne en måte å takle tapet på. Ved å gjenkjenne deres delte sorg, kan paret begynne den lange helbredelsesreisen sammen, noe som indikerer at aksept av sorg kan bane vei for emosjonell spenst i dagene og månedene som følger.