Jeg har en tilbakevendende fantasi om at en artikkel til er blitt lagt til Bill of Rights: retten til fri tilgang til fantasi. Jeg har trodd at ekte demokrati ikke kan eksistere uten frihet til å forestille seg og retten til å bruke fantasifulle verk uten noen begrensninger. For å ha et helt liv, må man ha muligheten for å forme og uttrykke private verdener, drømmer, tanker og ønsker, å stadig ha tilgang til en dialog mellom de offentlige og private verdener. Hvordan vet vi ellers at vi har eksistert, følt, ønsket, hatet, fryktet?
(I have a recurring fantasy that one more article has been added to the Bill of Rights: the right to free access to imagination. I have come to believe that genuine democracy cannot exist without the freedom to imagine and the right to use imaginative works without any restrictions. To have a whole life, one must have the possibility of publicly shaping and expressing private worlds, dreams, thoughts and desires, of constantly having access to a dialogue between the public and private worlds. How else do we know that we have existed, felt, desired, hated, feared?)
I sitt arbeid "Reading Lolita i Teheran," uttrykker Azar Nafisi ideen om at det sanne demokratiet er avhengig av fantasifriheten. Hun understreker at evnen til å få tilgang til og dele fantasifulle verk er avgjørende for at enkeltpersoner fullt ut kan oppleve livet. Denne friheten muliggjør uttrykk for personlige tanker og drømmer, og skaper en dialog mellom ens private opplevelser og den offentlige sfæren.
Nafisi hevder at uten denne rettigheten, kan enkeltpersoner slite med å forstå og artikulere sine følelser og eksistens. Retten til fri tilgang til fantasi, antyder hun, er avgjørende for å engasjere seg i kompleksitetene i livet og fremme et demokratisk samfunn som verdsetter personlig uttrykk og kreativitet.