Jeg sier "da, som nå" fordi revolusjonen som påførte skjerfet på andre, ikke lindret Mahshid av hennes ensomhet. Før revolusjonen kunne hun på en måte være stolt av isolasjonen. På den tiden hadde hun båret skjerfet som et vitnesbyrd om troen. Avgjørelsen hennes var en frivillig handling. Da revolusjonen tvang skjerfet på andre, ble handlingen hennes meningsløs.
(I say "then, as now" because the revolution that imposed the scarf on others did not relieve Mahshid of her loneliness. Before the revolution, she could in a sense take pride in her isolation. At that time, she had worn the scarf as a testament to her faith. Her decision was a voluntary act. When the revolution forced the scarf on others, her action became meaningless.)
I Azar Nafisis "Reading Lolita in Teheran: A Memoir in Books", reflekterer forfatteren over revolusjonens innvirkning på Mahshids følelse av identitet og ensomhet. Før revolusjonen hadde Mahshid på seg skjerfet som et symbol på hennes personlige valg og tro, noe som ga henne en følelse av stolthet i hennes isolasjon. De revolusjonære kreftene endret betydningen av hennes valg, ettersom det da ble et mandatsymbol snarere enn et personlig testamente.
Da regimet tvang andre til å ta i bruk skjerfet, ble Mahshids individualitet redusert, og hennes tidligere meningsfulle avgjørelse mistet betydningen. Dette skiftet fremhever tomheten som kan følge med håndhevet samsvar, og demonstrere hvordan revolusjonen, i stedet for å lindre ensomhet, forsterket den for Mahshid. Endringen fra frivillig uttrykk til obligatorisk pålegg avslører kompleksitetene i personlig identitet i møte med politisk omveltning.