Jeg fortalte dem at denne romanen var en amerikansk klassiker, på mange måter den viktigste amerikanske romanen. Det var andre utfordrere: The Adventures of Huckleberry Finn, Moby-Dick, The Scarlet Letter. Noen siterer emnet, den amerikanske drømmen, for å rettferdiggjøre denne skillet. Vi i eldgamle land har vår fortid-vi besetter tidligere. De, amerikanerne, har en drøm: De føler nostalgi om fremtidens løfte.
(I told them this novel was an American classic, in many ways the quintessential American novel. There were other contenders: The Adventures of Huckleberry Finn, Moby-Dick, The Scarlet Letter. Some cite its subject matter, the American Dream, to justify this distinction. We in ancient countries have our past--we obsess over the past. They, the Americans, have a dream: they feel nostalgia about the promise of the future.)
I sitt memoar, "Reading Lolita in Teheran", presenterer Azar Nafisi ideen om at visse amerikanske romaner viser essensen av den amerikanske opplevelsen. Hun argumenterer for at fungerer som "The Adventures of Huckleberry Finn" og "Moby-Dick" resonerer dypt med temaer som definerer landets karakter. Nafisi understreker at fokuset på den amerikanske drømmen skiller disse romanene fra hverandre, da de gjenspeiler en kulturell etos sentrert rundt håp og ambisjon snarere enn historiske refleksjoner.
Nafisi kontrasterer det amerikanske perspektivet med land med eldgamle historier, og bemerker at mens de ofte er opptatt av fortiden, er amerikanere mer fortryllet av fremtidens potensial. Dette fremtidsrettede synspunktet fanger opp et unikt aspekt ved amerikansk identitet, og forsterker forestillingen om at litteratur ikke bare fungerer som underholdning, men også som et objektiv som de kulturelle verdiene og drømmene til et samfunn kan forstås.