Sitatet gjenspeiler ironien og paradokset ved hvordan samfunn ofte velger å håndtere kriminalitet og straff. Napoleon IIIs opprettelse av bagnes, eller straffekoloniene, reiser spørsmålet om hvem som skulle føre tilsyn med forbryterne, som han foreslo at enda verre banditter ville ha ansvaret for. Denne erkjennelsen avslører en dypere forståelse av kompleksiteten i retts- og fengselssystemer, der autoritet kan komme fra de som er like mangelfulle eller korrupte.
Henri Charrières "Papillon" bygger på denne historiske konteksten for å illustrere livets harde realiteter innenfor straffesystemet. Charrières fortelling forsterker forestillingen om at lov og ordens voktere selv kan legemliggjøre selve egenskapene de straffer. Denne boken fungerer som en kraftig kommentar til den sykliske naturen til kriminalitet og straff, og fremhever både den menneskelige tilstanden og sviktene til samfunnsstrukturer når det gjelder å rehabilitere individer.