I 1941 reflekterer fortelleren over sine elleve års fengsel, og understreker hans alder på trettifem og tapet av hans beste år brukt innesperret i en celle eller isolasjon. Til tross for at han bare hadde hatt syv måneders frihet med sin indiske stamme, føler han en dyp følelse av anger for familielivet han savnet, og tenker på barna han kan ha far som nå ville være åtte år gammel.
Denne refleksjonen bringer en blanding av sorg og vantro over hvor raskt årene gikk, med hvert øyeblikk av hans lidelse som virker lang og tyngende. Kontrasten mellom den flyktige tidens gang og hans varige motgang fremhever den emosjonelle tollen av hans opplevelse.