Dette var 1941 og jeg hadde sittet i fengsel elleve år. Jeg var trettifem. Jeg hadde tilbrakt de beste årene av livet mitt enten i en celle eller i et svart hull. Jeg hadde bare syv måneder med total frihet med min indiske stamme. Barna mine indiske koner må ha hatt av meg ville være åtte år nå. Hvor forferdelig! Hvor raskt tiden hadde blinket av! Men et bakover blikk viste alle disse timene og minuttene som studerte Golgata min som veldig lang, og hver og en av dem har vanskelig å bære.
(This was 1941 and I'd been in prison eleven years. I was thirty-five. I'd spent the best years of my life either in a cell or in a black-hole. I'd only had seven months of total freedom with my Indian tribe. The children my Indian wives must have had by me would be eight years old now. How terrible! How quickly the time had flashed by! But a backward glance showed all these hours and minutes studding my calvary as terribly long, and each one of them hard to bear.)
I 1941 reflekterer fortelleren over sine elleve års fengsel, og understreker hans alder på trettifem og tapet av hans beste år brukt innesperret i en celle eller isolasjon. Til tross for at han bare hadde hatt syv måneders frihet med sin indiske stamme, føler han en dyp følelse av anger for familielivet han savnet, og tenker på barna han kan ha far som nå ville være åtte år gammel.
Denne refleksjonen...