I alle store skjønnlitterære verk, uavhengig av den dystre virkeligheten de presenterer, er det en bekreftelse av livet mot livets forbigående liv, en essensiell trass. Denne bekreftelsen ligger i måten forfatteren tar kontroll over virkeligheten ved å gjenfortelle den på sin egen måte, og dermed skape en ny verden. Hvert stort kunstverk, vil jeg erklære pompøst, er en feiring, en handling av insubordinering mot svik, skrekk og utroskap i livet. FORMENSFERMENSET OG FORMEN TIL Å REBELLER MOT UGLINESS OG SHABBINESS OF THE SOMMENT.
(In all great works of fiction, regardless of the grim reality they present, there is an affirmation of life against the transience of that life, an essential defiance. This affirmation lies in the way the author takes control of reality by retelling it in his own way, thus creating a new world. Every great work of art, I would declare pompously, is a celebration, an act of insubordination against the betrayals, horrors and infidelities of life. The perfection and beauty of form rebels against the ugliness and shabbiness of the subject matter.)
I Azar Nafisis "Reading Lolita in Teheran: A Memoir in Books", formulerer hun et dyptgående perspektiv på skjønnlitteraturens natur. Hun argumenterer for at selv i møte med tøffe realiteter, legemliggjør store litterære verk en ånd av liv og spenst. Forfattere omformet virkeligheten gjennom fortellingene sine, og tilbyr leserne en flukt til nybilte verdener. Denne kreative prosessen fungerer som en form for trass mot livets iboende forbigående og kamper.
Nafisi hevder at alle bemerkelsesverdige kunstverk kan sees på som en feiring som utfordrer de mørkere aspektene ved tilværelsen. Det kunstneriske uttrykket som finnes i litteratur og andre former trosser smerten og svik som oppleves i livet, og skaper et estetisk opprør mot tøffe realiteter. Skjønnheten i kunstnerisk form forvandler de ofte stygge og dystre fagene til noe som overskrider bare overlevelse, i stedet omfavner en feiring av liv og menneskelig ånd.