Irene gispet. Har du tatt permisjon av sansene dine, Stuart? hun hvisket. Har du? Stuart lukket øynene. Nei, sa han. Au Contraire. Det var sterkt språk for Edinburgh New Town, men han måtte si det. Ikke AU Contraire meg, sa Irene. Men det var for sent. Han hadde.

(Irene gasped. Have you taken leave of your senses, Stuart? she hissed. Have you?Stuart closed his eyes.No, he said. Au contraire. It was strong language for the Edinburgh New Town, but he had to say it.Don't au contraire me, said Irene.But it was too late. He had.)

av Alexander McCall Smith
(0 Anmeldelser)

Irene blir overrasket av noe Stuart har sagt, og følte at det er helt irrasjonelt. Hennes vantro er tydelig når hun stiller spørsmål ved hans fornuft, og oppfordrer ham til å vurdere ordene sine på nytt. Stuart forblir imidlertid resolutt og sammensatt, og hevder at hans perspektiv ikke bare er rasjonelt, men også i strid med Irens synspunkter.

Spenningen mellom dem eskalerer med Ires skarpe retort. Til tross for hennes frustrasjon, gjenspeiler Stuarts vilje til å stå ved hans mening en dypere tillit til hans resonnement. Utvekslingen belyser kontrasten i tankene og utfordringene med kommunikasjon når sterke følelser er involvert.

Stats

Kategorier
Votes
0
Page views
51
Oppdater
januar 23, 2025

Rate the Quote

Legg til kommentar og vurdering

Brukeranmeldelser

Basert på 0 anmeldelser
5 stjerne
0
4 stjerne
0
3 stjerne
0
2 stjerne
0
1 stjerne
0
Legg til kommentar og vurdering
Vi vil aldri dele e-posten din med noen andre.
Se mer »

Popular quotes

Taffy. Han tenker på Taffy. Han tror det ville ta ut tennene hans nå, men han ville spist det uansett, hvis det betydde å spise det med henne.
av Mitch Albom
Småbyer er som metronomer; Med den minste flick endres takten.
av Mitch Albom
Se, hvis du sier at vitenskapen til slutt vil bevise at det ikke finnes noen Gud, må jeg være uenig i det. Uansett hvor lite de tar det tilbake, til en rumpetroll, til et atom, er det alltid noe de ikke kan forklare, noe som skapte det hele på slutten av søket. Og uansett hvor langt de prøver å gå den andre veien – å forlenge livet, leke med genene, klone dette, klone det, leve til hundre og femti – på et tidspunkt er livet over. Og hva skjer så? Når livet tar slutt? Jeg trakk på skuldrene. Ser du? Han lente seg bakover. Han smilte. Når du kommer til slutten, er det der Gud begynner.
av Mitch Albom
Du sier at du burde ha dødd i stedet for meg. Men i løpet av min tid på jorden døde folk i stedet for meg også. Det skjer hver dag. Når lynet slår et øyeblikk etter at du er borte, eller et fly krasjer du kan ha vært på. Når kollegaen din blir syk og du ikke gjør det. Vi tror slike ting er tilfeldige. Men det er en balanse for det hele. En visner, en annen vokser. Fødsel og død er en del av en helhet.
av Mitch Albom
Vi får så mange liv mellom fødsel og død. Et liv for å være barn. Et liv i alderen. Et liv for å vandre, å bosette seg, bli forelsket, til foreldre, for å teste vårt løfte, å realisere vår dødelighet-og i noen heldige tilfeller gjøre noe etter den erkjennelsen.
av Mitch Albom
Nonnen sa: Jeg kan tilgi språket. Jeg er ikke sikker på at jeg kan tilgi at du gjør en uanstendig gest mot moren din. Du må kjenne henne, sa Holland. Hvis du kjente henne, ville du gitt henne fingeren også.
av John Sandford
Men en blekkpensel, tror hun, er en skjelettnøkkel for en fanges sinn.
av David Mitchell
Det er løgn, sier mamma, og fisker frem konvolutten hun skrev veibeskrivelsen på fra vesken sin, som er feil, og det skaper det rette inntrykket, noe som er nødvendig.
av David Mitchell
Ubegrenset makt i hendene på begrensede mennesker fører alltid til grusomhet.
av David Mitchell
Skal du ikke ha fred når du dør? 'Du har fred,' sa den gamle kvinnen, 'når du lager det med deg selv.
av Mitch Albom