Irene gispet. Har du tatt permisjon av sansene dine, Stuart? hun hvisket. Har du? Stuart lukket øynene. Nei, sa han. Au Contraire. Det var sterkt språk for Edinburgh New Town, men han måtte si det. Ikke AU Contraire meg, sa Irene. Men det var for sent. Han hadde.
(Irene gasped. Have you taken leave of your senses, Stuart? she hissed. Have you?Stuart closed his eyes.No, he said. Au contraire. It was strong language for the Edinburgh New Town, but he had to say it.Don't au contraire me, said Irene.But it was too late. He had.)
Irene blir overrasket av noe Stuart har sagt, og følte at det er helt irrasjonelt. Hennes vantro er tydelig når hun stiller spørsmål ved hans fornuft, og oppfordrer ham til å vurdere ordene sine på nytt. Stuart forblir imidlertid resolutt og sammensatt, og hevder at hans perspektiv ikke bare er rasjonelt, men også i strid med Irens synspunkter.
Spenningen mellom dem eskalerer med Ires skarpe retort. Til tross for hennes frustrasjon, gjenspeiler Stuarts vilje til å stå ved hans mening en dypere tillit til hans resonnement. Utvekslingen belyser kontrasten i tankene og utfordringene med kommunikasjon når sterke følelser er involvert.