Det er bare med mild overraskelse jeg finner ut at jeg ikke leser så mye lenger, men heller vakler, undrer meg, flyr, som Pascal, som Madeline, som Bemelmans, som Lamorisse, som døtrene mine. Som Robert. Som alle som noen gang har startet eller fullført en bok, eller et kjærlighetsforhold, eller forvirret de to, i søt påvente av høsten.
(It's only with mild surprise I find I don't so much read anymore, but rather teeter, wonder, take flight, like Pascal, like Madeline, like Bemelmans, like Lamorisse, like my daughters. Like Robert. Like anyone who has ever started or finished a book, or a love affair, or confused the two, in sweet anticipation of the fall.)
I «Paris etter bok» reflekterer Liam Callanan over sin skiftende opplevelse med lesing. Han formidler en følelse av overraskelse over hvordan han har gått over fra lesing i tradisjonell forstand til en mer dynamisk prosess med utforskning og fantasi. Omtalen av skikkelser som Pascal og døtrene hans illustrerer de varierte inspirasjonene og påvirkningene som kommer fra både litteraturen og livet selv.
Sitatet innkapsler den spennende, men likevel prekære naturen av å engasjere seg i historier, og trekker paralleller mellom lesing og opplevelsene av å starte relasjoner. Callanan understreker følelsene som er sammenvevd med både litterære reiser og personlige forbindelser, og fremhever spenningen av forventning som følger med begge bestrebelser.