Det var Lennie Marchbanks ved døra. Hun hadde møtt ham en eller to ganger før og likte ham heller; Mekanikk slo henne som så enkle, behagelige mennesker. Og hun la merke til, som en psykoterapeut, man hadde aldri en mekaniker for en pasient. Hvorfor var det? Var de alltid balanserte mennesker, fri for nevrossene som plaget ikke-mekanisk sinnede andre?
(It was Lennie Marchbanks at the door. She had met him once or twice before and rather liked him; mechanics struck her as being such easy, agreeable people. And, she noticed, as a psychotherapist, one never had a mechanic for a patient. Why was that? Were they invariably balanced people, free of the neuroses that afflicted non-mechanically-minded others?)
I fortellingen møter hovedpersonen Lennie Marchbanks, en mekaniker hun har møtt tidligere og funnet likelig. Hun setter pris på mekanikk for sin tilsynelatende lettgåtte natur og lurer på hvorfor ingen har søkt tjenestene hennes som psykoterapeut. Denne refleksjonen fører til at hun vurderer om mekanikk har en unik balanse i livet som beskytter dem mot de typiske nevroser som andre opplever.
Denne kontemplasjonen fremhever en kontrast mellom yrkene, noe som antyder at de i handler som mekanikk kan utvise en mental motstandskraft som forhindrer de psykologiske problemene som ofte blir sett i andre yrker. Hovedpersonens tanker om Lennie og hans yrke vekker en intriger i forholdet mellom arbeid og mental helse, og setter scenen for dypere utforskninger i historien.