Sitatet fra Naguib Mahfouzs "The Harafish" reflekterer over det dype ubehaget som kommer fra langvarig vente. Det fremhever hvordan en kort ventetid kan føles tyngende, og antyder ideen om at hvis livet reduseres til uendelig venting, blir det en kilde til tomhet og fortvilelse. Dette følelsen trekker oppmerksomhet til den menneskelige opplevelsen av lengsel og kampen for å finne mening når den blir møtt med stagnasjon.

Mahfouzs ord resonerer med begrepet tid og eksistens, noe som antyder at mens ventetid kan være kort, kan en eksistens definert utelukkende av forventning føre til en følelse av nytteløshet. Sitatet provoserer tenkte på hvordan mennesker takler perioder med inaktivitet og nødvendigheten av formålet i livet. Denne skildringen oppfordrer leserne til å reflektere over forholdet deres til tid og viktigheten av å leve fullt ut i stedet for bare å varige ventetid.