Senere lurte vi alle på hvordan det var at vår bekymring ikke var så mye for livene våre eller for at fem væpnede fremmede brukte huset vårt til en skytekamp med en nabo som også var bevæpnet og gjemte seg et sted i hagen vår. Vi, som alle normale iranske statsborgere, var skyldige og hadde noe å skjule: vi var bekymret for satellittretten vår.
(Later, we all wondered how it was that our concern was not so much for our lives or for the fact that five armed strangers were using our house for a shooting match with a neighbor who was also armed and hiding somewhere in our garden. We, like all normal Iranian citizens, were guilty and had something to hide: we were worried about our satellite dish.)
I memoaret "Reading Lolita in Teheran," Azar Nafisi reflekterer over et oppsiktsvekkende øyeblikk av frykt og usikkerhet. I løpet av en anspent situasjon der væpnede fremmede ble involvert i en voldelig konfrontasjon utenfor hjemmet hennes, bemerker hun hvordan den primære bekymringen for gruppen hennes ikke var deres umiddelbare fare, men de potensielle konsekvensene av satellittretten deres. Dette fremhever et paradoks der bekymringene deres ble formet av samfunnspress, og avslørte en dyptliggende skyldfølelse som var utbredt blant vanlige borgere i Iran.
Nafisis observasjon understreker en gripende sannhet om å leve i et undertrykkende regime, der det trivielle, for eksempel en satellittrett, kan overskygge alvorlige trusler mot personlig sikkerhet. Det illustrerer hvordan individer internaliserer miljøets frykt, og prioriterer selvbevaring på en måte som virker nesten absurd. Deres legitime frykt for konsekvensene av å trosse autoritet via moderne teknologi reflekterer over det bredere temaet individuelle kontra stat i undertrykkende samfunn, og fanger kompleksiteten i menneskelige bekymringer midt i kaos.