Kjærlighet var som regn; Det kunne være perioder med tørke da det så ut til at kjærligheten aldri ville komme tilbake, aldri ville få sin tilstedeværelse til å føles igjen. I slike tider kunne hjertet herde, men da, akkurat som tørke brøt, så kunne også elske plutselig dukke opp, og helbrede like raskt og helt som regn kan helbrede det skjulte landet.
(Love was like rain; there could be periods of drought when it seemed that love would never return, would never make its presence felt again. In such times, the heart could harden, but then, just as droughts broke, so too could love suddenly appear, and heal just as quickly and completely as rain can heal the parched land.)
Sitatet fra Alexander McCall Smiths "Precious and Grace" bruker metaforen om regn for å beskrive kjærlighetens natur. Det illustrerer hvordan kjærlighet noen ganger kan føles knapp, som ligner en tørke der den virker fraværende og utilgjengelig. I løpet av disse vanskelige tider kan ens hjerte bli herdet og speile det tørre landets manglende evne til å pleie livet.
Imidlertid, akkurat som regn til slutt kommer til å lindre tørke, kan kjærligheten komme uventet tilbake og bringe helbredelse. Denne plutselige gjenoppblomstring av kjærlighet kan gjenopprette ens ånd, omtrent som hvordan regn gjenopplivet jorden. Syklusen av kjærlighetens fravær og retur er en naturlig prosess som til slutt revitaliserer vårt emosjonelle landskap.