Marx forsto godt at pressen ikke bare var en maskin, men en struktur for diskurs, som både utelukker og insisterer på visse typer innhold og, uunngåelig, en viss type publikum.
(Marx understood well that the press was not merely a machine but a structure for discourse, which both rules out and insists upon certain kinds of content and, inevitably, a certain kind of audience.)
I Neil Postmans "underholdende oss selv til døden" fremhever han Marxs innsikt i pressen som mer enn bare et verktøy; Det fungerer som et rammeverk for kommunikasjon som former hva som kan diskuteres og hvem som er involvert i diskusjonen. Denne forståelsen understreker maktdynamikken som ligger i medier, ettersom visse fortellinger fremmes mens andre blir marginalisert, og påvirker den offentlige diskursen.
Postman argumenterer for at strukturen til pressen skaper grenser rundt dialog, og styrer både innholdet som er formidlet og publikum det når. Dette perspektivet oppfordrer leserne til å kritisk vurdere ikke bare meldingene som formidles gjennom media, men også den underliggende arkitekturen som styrer disse utvekslingene, og understreker dens innvirkning på samfunnets engasjement i viktige spørsmål.