Moderne fiksjon får frem det onde i hjemlige liv, vanlige forhold, mennesker som deg og meg - leser! Bruder! Som Humbert sa. Ondskap i Austen, som i mest stor skjønnlitteratur, ligger i manglende evne til å "se" andre, derav å empati med dem. Det som er skremmende er at denne blindheten kan eksistere i det beste av oss {Eliza Bennet} så vel som den verste {Humbert}. Vi er alle i stand til å bli den blinde sensuren, eller pålegge andre visjoner og ønsker.
(Modern fiction brings out the evil in domestic lives, ordinary relations, people like you and me -- Reader! Bruder! as Humbert said. Evil in Austen, as in most great fiction, lies in the inability to "see" others, hence to empathize with them. What is frightening is that this blindness can exist in the best of us {Eliza Bennet} as well as the worst {Humbert}. We are all capable of becoming the blind censor, or imposing our visions and desires on others.)
I moderne litteratur, spesielt i verk som "Reading Lolita in Teheran", fremheves den skjulte ondskapen i hverdagen og forholdet. Dette gjenspeiler hvordan fiksjon utsetter de mørkere aspektene ved menneskelige interaksjoner, og avslører at selv vanlige individer kan ha skadelige tendenser. Sitatet understreker kampen med forståelse og empati med andre, og antyder at karakterer fra forskjellige moralske spektrum kan utvise en lignende blindhet mot de rundt seg.
Dessuten er denne manglende evne til å se andre tydelig ikke begrenset til de skurkefigurene i litteratur; Selv velmenende karakterer kan være blinde for andres realiteter. Teksten hevder at alle, uavhengig av sin moralske status, kan falle i fellen med å projisere sine egne ønsker på andre. Denne forestillingen fungerer som en påminnelse om det universelle potensialet for misforståelse og viktigheten av empati i å navigere i menneskelige forhold.