Sitatet gjenspeiler de smertefulle opplevelsene til enkeltpersoner som gikk på en hard internatskole på sørkysten. Fortelleren antyder alvorlighetsgraden av behandlingen de tålte, noe som indikerer at dette miljøet forårsaket betydelig nød og traumer i livet. Effekten av slik grusomhet understrekes, ettersom den ikke bare påvirket studentene, men også etterlot et varig avtrykk på fremtiden deres.
Denne beretningen understreker et vanlig tema i litteraturen om hvordan institusjonelle miljøer, spesielt de som er ment å gi utdanning, kan bli lidelsessteder. Fortellerens omtale av "så mange menn" antyder en delt fortelling om motgang, og avslører de bredere implikasjonene av slike opplevelser på en generasjon og deres påfølgende forhold til hverandre og samfunnet.