Folk som nylig har mistet noen har et visst utseende, gjenkjennelig kanskje bare for de som har sett det utseendet på sine egne ansikter. Jeg har lagt merke til det i ansiktet mitt, og jeg merker det nå på andre. Utseendet er et av ekstrem sårbarhet, nakenhet, åpenhet.
(People who have recently lost someone have a certain look, recognizable maybe only to those who have seen that look on their own faces. I have noticed it on my face and I notice it now on others. The look is one of extreme vulnerability, nakedness, openness.)
I sin bok "The Year of Magical Thinking" reflekterer Joan Didion over den dype opplevelsen av sorg som følger tap. Hun beskriver et unikt uttrykk som dukker opp på ansiktene til de som nylig har sørget, noe som bare kan forstås av andre som har tålt lignende smerter. Dette utseendet betyr en dyp følelse av sårbarhet, og avslører en rå emosjonell åpenhet som følger med sorgen for å miste en kjær.
Didions observasjoner understreker den intime forbindelsen som deles mellom individer som har møtt betydelig tap. Anerkjennelsen av dette uttrykket i seg selv og andre fremmer en følelse av solidaritet og forståelse i en tid hvor man føler seg mest utsatt. Det fremhever hvordan sorg kan fjerne fasader, og etterlater enkeltpersoner både skjøre og dypt menneskelige.