Virkeligheten har blitt så utålelig, sa hun, så dyster, at alt jeg kan male nå er fargene på drømmene mine.
(Reality has become so intolerable, she said, so bleak, that all I can paint now are the colors of my dreams.)
Azar Nafisi, i sitt memoar "Reading Lolita in Teheran," reflekterer over de undertrykkende realitetene i livet under et autoritært regime. Hun uttrykker en dyp følelse av fortvilelse som tvinger henne til å flykte inn i fantasien. Hardheten i miljøet hennes er så overveldende at hun bare finner trøst i de livlige fargene i drømmene sine, som hun oversetter på lerretet. Dette følelsen taler til den menneskelige åndens motstandskraft og kunstens transformative kraft i tider med motgang.
Kampen mellom virkeligheten og drømmen fremhever Nafisis tro på viktigheten av litteratur og kreativitet som et middel til motstand. I en atmosfære der frihet blir kvalt, driver hennes lengsel etter skjønnhet og emosjonelt uttrykk hennes kunstneriske bestrebelser. Ved å omfavne fargene på drømmene sine, søker hun ikke bare personlig tilflukt, men utfordrer også dysterheten i hennes omstendigheter, og viser kunstpotensialet til å gi håp midt i fortvilelse.