Minn deg selv om at han som du elsker er dødelig at hva Du elsker ikke din egen; det er gitt deg for nåtiden, nei
(Remind thyself that he whom thou lovest is mortal that what thou lovest is not thine own; it is given thee for the present, no)
Epictetus understreker den forbigående naturen til kjærlighet og forhold, og minner oss om at våre kjære er dødelige. Dette fungerer som en gripende refleksjon rundt livets impermanens og menneskene i det, og oppfordrer oss til å verne dem mens vi har sjansen. Essensen av denne visdommen er å erkjenne at de vi holder kjære ikke er eiendeler, men gaver vi er betrodd i en begrenset periode.
Dette perspektivet oppmuntrer til en dypere takknemlighet for våre forbindelser, og fremmer takknemlighet i stedet for tilknytning. Ved å akseptere at vår tid med andre er endelig, kan vi nærme oss kjærlighet med en følelse av mindfulness og varme, verdsette hvert øyeblikk i stedet for å ta det for gitt. Å elske fullt ut mens du anerkjenner dødelighet kan berike forholdene våre og hjelpe oss med å navigere i tap med nåde.