Epictetus understreker den forbigående naturen til kjærlighet og forhold, og minner oss om at våre kjære er dødelige. Dette fungerer som en gripende refleksjon rundt livets impermanens og menneskene i det, og oppfordrer oss til å verne dem mens vi har sjansen. Essensen av denne visdommen er å erkjenne at de vi holder kjære ikke er eiendeler, men gaver vi er betrodd i en begrenset periode.

Dette perspektivet oppmuntrer til en dypere takknemlighet for våre forbindelser, og fremmer takknemlighet i stedet for tilknytning. Ved å akseptere at vår tid med andre er endelig, kan vi nærme oss kjærlighet med en følelse av mindfulness og varme, verdsette hvert øyeblikk i stedet for å ta det for gitt. Å elske fullt ut mens du anerkjenner dødelighet kan berike forholdene våre og hjelpe oss med å navigere i tap med nåde.