Hun er en tyrann mye i veien for en dårlig romanforfatter, som former karakterene sine i henhold til sin egen ideologi eller ønsker og aldri lar dem plass til å bli seg selv.
(She is a tyrant much in the way of a bad novelist, who shapes his characters according to his own ideology or desires and never allows them the space to become themselves.)
I memoarene hennes kritiserer Azar Nafisi autoritative figurer ved å sammenligne dem med ineffektive forfattere som manipulerer karakterene sine for å passe til personlige ideologier. Denne analogien fremhever hvordan slike individer fratar andre autonomi, og begrenser deres evne til å utvikle sine egne identiteter og fortellinger. Nafisis observasjoner gjenspeiler en bredere kommentar til maktdynamikk i både litteratur og samfunn.
Ved å skildre tyranner som beslektet med fattige historiefortellere, understreker Nafisi den nedsatte naturen til stiv kontroll. Karakterer, omtrent som enkeltpersoner i samfunnet, trives når de får frihet og rom til å utforske sine egne kompleksiteter. Til syvende og sist krever meldingen hennes anerkjennelse av personlig byrå og viktigheten av å la både historier og liv utfolde seg autentisk.