Hjertet er sikkert ikke et passende sted å huse hat. Men hvor er stedet? Jeg vet ikke. Det er et av universets ukjente. Det ser ut til at Guds virkelig gleder seg over å rote ting, for å ikke ha skapt et bestemt sted å huse hat, de har provosert evig kaos. Hat oss for alltid å jakte ned et tilfluktssted, pirke på nesen der det ikke burde, overta nettsteder forbeholdt andre, og alltid tvinger ut kjærlighet.
(Surely the heart is not a fitting place to house hatred. But where is its place? I don't know. That is one of the universe's Unknowns. It would seem that the God's truly delight in messing things up, for in not having created a particular spot to house hatred, they have provoked eternal chaos. Hatred us forever hunting down a refuge, poking it's nose where it shouldn't, taking over sites reserved for others, invariably forcing out love.)
Passasjen reflekterer over hatbegrepet og dens uforenlige natur med kjærlighet, noe som antyder at hjertet ikke er en passende bolig for slik negativitet. Forfatteren uttrykker usikkerhet om hvor hat virkelig hører hjemme, noe som indikerer at denne mangelen på klarhet er et av eksistensens mysterier. Fraværet av et utpekt sted for hat fører til forvirring og forstyrrelse i menneskelige følelser og forhold.
Hat er avbildet som en nådeløs kraft som inntrenger på rom ment for kjærlighet, og uunngåelig fortrenger den. Denne skildringen innebærer at det guddommelige kan ha en rolle i å komplisere menneskelige følelser, ettersom det kaotiske samspillet mellom kjærlighet og hat skaper vedvarende uro. Esquivels utforskning av disse temaene presenterer en dyp kommentar til kampene mellom positive og negative følelser, og inviterer leserne til å reflektere over arten av sine egne hjerter.