Sveits hadde på en eller annen måte blitt en byword for vestlig slapphet: ethvert program eller handling som ble ansett som ikke-islamsk ble bebreidet med en hånlig påminnelse om at Iran på ingen måte var Sveits.
(Switzerland had somehow become a bywordfor Western laxity: any program or action that was deemed un- Islamic was reproached with a mocking reminder that Iran was by no means Switzerland.)
I "Reading Lolita in Teheran: A Memoir in Books", "fremhever Azar Nafisi hvordan Sveits representerer en standard for vestlig tillatelse. Sammenstillingen av Iran med Sveits fungerer som en kritikk av samfunnsbegrensningene som er pålagt i Iran, særlig når det gjelder kulturelle og personlige friheter. Henvisningen indikerer at handlinger eller programmer som anses som uakseptable i Iran ofte blir avskjediget med påminnelsen om at de ikke stemmer overens med vestlige normer som eksemplifisert av Sveits.
Nafisis fortelling antyder en lengsel etter frihetene knyttet til vestlig livsstil mens han vekker oppmerksomhet til den sterke kontrasten i kulturelle verdier. Dette hånten understreker hvordan det iranske samfunnets begrensninger står i skarp lettelse mot den opplevde slappheten av Sveits, og dermed viser frem utfordringene og kompleksitetene ved å leve i et restriktivt regime der vestlige idealer begge blir beundret og avvist.