Huset virket så annerledes om natten. Alt var selvfølgelig på sitt riktige sted, men på en eller annen måte virket møblene mer kantete og bildene på veggen mer endimensjonale. Hun husket noen som sa at om natten er vi alle fremmede, selv for oss selv, og dette slo henne som sant.
(The house seemed so different at night. Everything was in its correct place, of course, but somehow the furniture seemed more angular and the pictures on the wall more one-dimensional. She remembered somebody saying that at night we are all strangers, even to ourselves, and this struck her as being true.)
Hovedpersonen observerer hvordan huset forvandles om natten; Kjente gjenstander tar på seg en ukjent kvalitet. Møblene virker skarpere og kunstverket virker mindre levende, noe som skaper en surrealistisk atmosfære. Dette skiftet i oppfatningen antyder at nattetid endrer det kjente, noe som gjør det til å virke nesten fremmed.
Hennes refleksjon over ideen om at vi blir fremmede for oss selv om natten resonerer dypt. Det fremhever en følelse av introspeksjon og oppdagelse, da mørket kan avsløre skjulte fasetter av vår identitet som ofte blir oversett i løpet av dagslyset. Denne dualiteten av selvbevissthet innbyr til en dypere ettertanke på hvordan miljøet vårt påvirker vår oppfatning og følelse av selvtillit.