Romanene var en flukt fra virkeligheten i den forstand at vi kunne undre oss over deres skjønnhet og perfeksjon. Merkelig nok førte romanene vi slapp unna oss til slutt til å stille spørsmål ved og produsere våre egne realiteter, som vi følte oss så hjelpeløs målløse.
(The novels were an escape from reality in the sense that we could marvel at their beauty and perfection. Curiously, the novels we escaped into led us finally to question and prod our own realities, about which we felt so helplessly speechless.)
I "Reading Lolita in Teheran: A Memoir in Books", utforsker Azar Nafisi den transformative litteraturkraften. Hun beskriver hvordan romaner ga en flukt fra de tøffe realitetene i livet under undertrykkende regimer, slik at leserne kunne miste seg selv i vakre og perfekte verdener. Disse historiene ble et tilfluktssted der fantasien trivdes, og kontrasterte sterkt med deres undertrykte eksistens.
Imidlertid var denne flukten ikke bare en unngåelse av virkeligheten; Det vakte også en dypere refleksjon over deres egne liv. Romanens skjønnhet førte til dyptgripende spørsmål om omstendighetene deres, og fikk dem til å konfrontere følelser av hjelpeløshet som de kjempet for å artikulere. Gjennom litteratur fant de både trøst og en katalysator for selvundersøkelse, og avslørte det komplekse samspillet mellom fiksjon og virkelighet.