Vi bodde i en kultur som nektet for noen fortjeneste til litterære verk, og vurderte dem viktige når de var tjenestepiker til noe tilsynelatende mer presserende-nemlig ideologi. Dette var et land der alle gester, selv de mest private, ble tolket i politiske termer. Fargene på hodet mitt skjerf eller min fars slips var symboler på vestlig dekadens og imperialistiske tendenser. Å ikke ha på seg skjegg, håndhilse med medlemmer av det motsatte kjønn, klappe eller plystre på offentlige møter, ble også ansett som vestlige og derfor dekadente, en del av plottet av imperialister for å få ned vår kultur.
(We lived in a culture that denied any merit to literary works, considering them important only when they were handmaidens to something seemingly more urgent-namely ideology. This was a country where all gestures, even the most private, were interpreted in political terms. The colors of my head scarf or my father's tie were symbols of Western decadence and imperialist tendencies. Not wearing a beard, shaking hands with members of the opposite sex, clapping or whistling in public meetings, were likewise considered Western and therefore decadent, part of the plot by imperialists to bring down our culture.)
Forfatteren reflekterer over et samfunn som avviser verdien av litterære verk, og ser på dem bare som verktøy for ideologiske uttrykk. I dette miljøet er selv de mest personlige valgene politisert, og gjør hverdagslige handlinger til uttalelser om troskap til eller opprør mot dominerende ideologier. Betydningen av symboler, som klær og pleie, blir forstørret, ettersom de er assosiert med vestlige påvirkninger som anses som korrupte.
Denne atmosfæren skaper en spenning mellom individuelt uttrykk og politisk samsvar, der enkle handlinger blir undersøkt for deres opplevde troskap til enten lokale eller utenlandske idealer. Forfatterens erfaring fremhever hvordan den kulturelle konteksten kan undertrykke personlig frihet i navnet til ideologisk renhet, gjengi kunst og litteratur som sekundær til politisk diskurs.