Vi snakker om fakta, men fakta eksisterer bare delvis for oss hvis de ikke blir gjentatt og gjenopprettet gjennom følelser, tanker og følelser. For meg virket det som om vi egentlig ikke hadde eksistert, eller bare halvparten eksisterte, fordi vi ikke kunne fantasifullt innse oss selv og kommunisere til verden, fordi vi hadde brukt fantasiverk for å tjene som tjenestepike til en viss politisk bråk.
(We speak of facts, yet facts exist only partially to us if they are not repeated and re-created through emotions, thoughts and feelings. To me it seemed as if we had not really existed, or only half existed, because we could not imaginatively realize ourselves and communicate to the world, because we had used works of imagination to serve as handmaidens to some political ploy.)
I Azar Nafisis "Reading Lolita in Teheran", utforsker hun forestillingen om at fakta bare har sann betydning når de er ledsaget av følelser, tanker og følelser. Uten evnen til å engasjere seg dypt med omgivelsene våre, blir disse fakta bare skygger av virkelighet, og mangler ekte stoff. Nafisi reflekterer over frakoblingen folk opplever når fantasiene deres er kvalt, spesielt i et undertrykkende politisk miljø.
Hun antyder at uten frihet til å uttrykke oss fullt ut, føles vår eksistens redusert. Dette kreative uttrykket er viktig ikke bare for personlig identitet, men også for å koble seg meningsfullt med verden. Boken kritiserer hvordan politiske agendaer kan undertrykke fantasi, noe som får enkeltpersoner til å føle seg som bare bonde i stedet for å fullstendig realiserte vesener med sine egne fortellinger.