Hva om han kunne se dette, sin egen hodeskalle, gul og erodert? To århundrer gamle. Ville han fortsatt snakke? Ville han snakke, hvis han kunne se det, den flirende, alderen hodeskallen? Hva ville det være for ham å si, for å fortelle folket? Hvilket budskap kunne han bringe? Hvilken handling ville ikke være nytteløst, når en mann kunne se på sin egen alderen, gulnede hodeskalle?
(What if he could see this, his own skull, yellow and eroded? Two centuries old. Would he still speak? Would he speak, if he could see it, the grinning, aged skull? What would there be for him to say, to tell the people? What message could he bring?What action would not be futile, when a man could look upon his own aged, yellowed skull?)
i Philip K. Dicks "The Skull", hovedpersonen griper tak i de eksistensielle implikasjonene av å se sin egen hodeskalle, alderen og forfalt etter to århundrer. Denne tanken provoserer dypt introspeksjon om betydningen av hans liv og arten av hans eksistens. Overfor den sterke virkeligheten av sin dødelighet, stiller han spørsmål ved verdien av sine ord og handlinger. Ville det å kjenne hans skjebne gjengi kommunikasjon meningsløs?
Bildet av den gulnede, sprukne hodeskallen utfordrer ham til å gruble på hvilken arv han kunne etterlate seg. Hvis han skulle konfrontere denne påminnelsen om sin dødelighet, reiser den det dype spørsmålet om hva, om noe, fremdeles kan ha verdi. Denne refleksjonen åpner for en dialog om menneskets formål og betydningen av ens stemme i møte med uunngåelig forfall.