Da jentene dro den ettermiddagen, etterlot de seg auraen av deres uløste problemer og dilemmaer. Jeg følte meg utmattet, jeg valgte den eneste måten jeg visste å takle problemer på. Jeg gikk til kjøleskapet og øste opp kaffeisen. Hellet litt kald kaffe over den, så etter valnøtter, oppdaget at vi ikke hadde noen igjen, gikk etter mandler, knuste dem med tennene og drysset dem over sammenkokingen min.
(When the girls left that afternoon, they left behind the aura of their unsolved problems and dilemmas. I felt exhausted, I chose the only way I knew to cope with problems. I went to the refrigerator, scooped up the coffee ice cream. Poured some cold coffee over it, looked for walnuts, discovered we had none left, went after almonds, crushed them with my teeth and sprinkled them over my concoction.)
Fortelleren reflekterer over avgangen til jentene, som etterlater en atmosfære fylt med uavklarte problemer og usikkerheter. Dette fører til en følelse av utmattelse i fortelleren, noe som får et søk etter komfort i mat som en mestringsmekanisme for de overveldende følelsene.
I et øyeblikk av trøst vender fortelleren seg til kjøleskapet og tilbereder en skål med kaffeis toppet med kald kaffe og knuste mandler. Denne lille overbærenheten fungerer som en midlertidig flukt fra livets kompleksiteter, og illustrerer hvordan mat kan fungere som et tilfluktssted i tider med emosjonell uro.