Hvorfor var det ikke nødvendig med å reservere kapital mot dem for eksempel? Hvorfor var Moody's og Standard & Poors som var villige til å velsigne 80 prosent av et basseng med terningsiske pantelån med samme trippel-A-rangering som de ga gjeldene til den amerikanske statskassen? Hvorfor sto ikke noen, noen, inne i Goldman Sachs opp og sa: "Dette er uanstendig. Ratingbyråene, de ultimate prismennene for alle disse subprime -pantelånene, forstår tydeligvis ikke risikoen, og deres idioti skaper en oppskrift på katastrofe"?
(Why, for example, wasn't AIG required to reserve capital against them? Why, for that matter, were Moody's and Standard & Poor's willing to bless 80 percent of a pool of dicey mortgage loans with the same triple-A rating they bestowed on the debts of the U.S. Treasury? Why didn't someone, anyone, inside Goldman Sachs stand up and say, "This is obscene. The rating agencies, the ultimate pricers of all these subprime mortgage loans, clearly do not understand the risk, and their idiocy is creating a recipe for catastrophe"?)
Teksten reiser kritiske spørsmål angående den økonomiske praksisen som førte til finanskrisen i 2008, og fokuserte spesielt på AIGs mangel på kapitalreserver og de tvilsomme rangeringene fra store byråer som Moody's og Standard & Poor's. Det fremhever motsetningen mellom de høye rangeringene som er gitt til risikable pantelån og den sikre gjelden til den amerikanske statskassen, noe som antyder en betydelig frakobling i risikovurderingen.
Videre vekker utdraget oppmerksomhet på mangelen på dissens innen innflytelsesrike finansinstitusjoner som Goldman Sachs. Det innebærer at enkeltpersoner i disse organisasjonene burde ha anerkjent farene som de villedende rangeringene fra byråer, men det var en urovekkende stillhet. Denne stillheten bidro til en prekær situasjon som til slutt spilte en rolle i den økonomiske nedbrytningen.