Teksten reiser kritiske spørsmål angående den økonomiske praksisen som førte til finanskrisen i 2008, og fokuserte spesielt på AIGs mangel på kapitalreserver og de tvilsomme rangeringene fra store byråer som Moody's og Standard & Poor's. Det fremhever motsetningen mellom de høye rangeringene som er gitt til risikable pantelån og den sikre gjelden til den amerikanske statskassen, noe som antyder en betydelig frakobling i risikovurderingen.
Videre vekker utdraget oppmerksomhet på mangelen på dissens innen innflytelsesrike finansinstitusjoner som Goldman Sachs. Det innebærer at enkeltpersoner i disse organisasjonene burde ha anerkjent farene som de villedende rangeringene fra byråer, men det var en urovekkende stillhet. Denne stillheten bidro til en prekær situasjon som til slutt spilte en rolle i den økonomiske nedbrytningen.