Du skulle tro at mennesker som hadde opplevd urettferdighet ville være avsky for å påføre andre, og likevel gjør de det med aakrity. Ofrene blir offer med en kjølig rettferdighet. Dette er fanatismens natur, for å tiltrekke og provosere ekstreme atferd. Og dette er grunnen til at fanatikere alle er de samme, uansett hvilken spesifikk form deres fanatisme tar.
(You would think that people who had experienced injustice would be loath to inflict it on others, and yet they do so with alacrity. The victims become victimizers with a chilling righteousness. This is the nature of fanaticism, to attract and provoke extremes of behavior. And this is why fanatics are all the same, whatever specific form their fanaticism takes.)
Sitatet fremhever paradokset der individer som har møtt urettferdighet ofte ender opp med å forevige det selv, tilsynelatende uten å nøle. Dette fenomenet illustrerer en dyp ironi, som de som lider kan forvandle seg til undertrykkere, drevet av en følelse av rettferdighet som rettferdiggjør deres handlinger. Det gjenspeiler en syklus der offeret kan avle et ønske om hevn eller gjengjeldelse, noe som fører til ytterligere skade.
I tillegg antyder sitatet at fanatisme spiller en sentral rolle i denne oppførselen, da det kan fremkalle ekstreme handlinger og svar fra enkeltpersoner. Uavhengig av den spesifikke ideologien eller troen, deler fanatikere en felles intensitetstråd som fremmer både deres handlinger og urettferdighetene de utfører. Dette forsterker ideen om at syklusen av offer og undertrykkelse er et urovekkende aspekt av menneskelig atferd, overskrider individuelle omstendigheter.