Jeg beklager, "sa Leon." Jeg kan se at du elsket de to vennene dine og at du savner dem, og kanskje flyr de rundt et sted på himmelen, glipper hit og dit og er ånder og lykkelig. Men du og jeg og tre milliarder andre mennesker er det ikke, og før det endres her vil det ikke være nok, Phil; ikke nok. Til tross for den øverste himmelske Fader. Han må gjøre noe for oss her, og det er sannheten. Hvis du tror på sannheten-vel, Phil, det er sannheten. Den tøffe, ubehagelige sannheten.
(I'm sorry," Leon said. "I can see you loved your two friends and you miss them, and maybe they're flying around somewhere in the sky, zipping here and there and being spirits and happy. But you and I and three billion other people are not, and until it changes here it won't be enough, Phil; not enough. Despite the supreme heavenly father. He has to do something for us here, and that's the truth. If you believe in the truth--well, Phil, that's the truth. The harsh, unpleasant truth.)
I "Radio Free Albemuth" uttrykker Leon forståelse for Phils tap, og erkjenner at han virkelig brydde seg om vennene sine. Imidlertid understreker han at til tross for forestillingen om deres evige lykke i livet etter livet, gjør det ingenting for å endre kampene som står overfor i den nåværende verden. Leons ord formidler en følelse av frustrasjon over at tro og åndelig tro ikke lindrer vanskeligheter med de levende, noe som indikerer et behov for konkretsendring i deres virkelighet.
Denne samtalen fremhever et sentralt tema i Philip K. Dicks arbeid: spenningen mellom troen på en høyere makt og de harde realitetene i livet. Leons perspektiv utfordrer Phils idealistiske synspunkter, og konfronterer ham med den ubehagelige sannheten om at tro alene ikke er tilstrekkelig til å løse problemene sine. Insisteringen på sannhet snarere enn trøstende tro gjenspeiler en dypere eksistensiell undersøkelse som resonerer gjennom hele fortellingen.