Og ikke fortell meg at Gud fungerer på mystiske måter, fortsatte Yossarian og surret over hennes innvendinger. Det er ingenting så mystisk med det. Han jobber ikke i det hele tatt. Han spiller. Ellers har han glemt alt om oss. Det er den typen Gud du mennesker snakker om - et land som støtter, en klønete, bungling, hjerneløs, innbilsk, usantig høyfrø.
(And don't tell me God works in mysterious ways, Yossarian continued, hurtling on over her objection. There's nothing so mysterious about it. He's not working at all. He's playing. Or else He's forgotten all about us. That's the kind of God you people talk about - a country bumpkin, a clumsy, bungling, brainless, conceited, uncouth hayseed.)
I "Catch-22" uttrykker Yossarian sin misnøye med forestillingen om en guddommelig plan, og kritiserer ideen som Gud opererer på mystiske måter. Han argumenterer for at hvis det er en gud, er han enten likegyldig til menneskelig lidelse eller bare leker med menneskers liv uten å ta hensyn til deres kamp. Dette gjenspeiler en dyp følelse av frustrasjon og desillusjonering med tradisjonell religiøs tro.
Yossarian sitt syn karakteriserer Gud som en uforsiktig skikkelse, og avviser den vanlige troen på en medfølende guddom. Han oppfatter Gud som inhabil og uengasjert, og sammenligner ham med en tåpelig, usofistikert rustikk. Dette perspektivet understreker absurditeten og kaoset i verden rundt ham, og avslører en dyp følelse av eksistensiell angst midt i krigens redsler.