Som barn hadde hun trodd at urett alltid ville bli rettet, at verden på en eller annen måte ikke ville la den uskyldige lide, men nå innså hun at dette ikke var sant. Gamle undertrykkere ble erstattet av nye, fra et annet fjernt sted eller fra rett ved siden av. Gamle løgner ble erstattet av nye, støttet av gamle trusler.
(As a child she had believed that wrongs would always be righted, that somehow the world would not let the innocent suffer, but now she realised that this was not true. Old oppressors were replaced by new ones, from another distant place or from right next door. Old lies were replaced by new ones, backed up by old threats.)
Hovedpersonen reflekterer over hennes barndoms tro, som var forankret i ideen om at rettferdighet til slutt ville seire og de uskyldige ville bli beskyttet mot skade. Imidlertid har hennes opplevelser i voksen alder knust denne optimismen, og avslører en hard virkelighet der urettferdigheter vedvarer og syklusen av undertrykkelse fortsetter uforminsket.
Hun observerer at mens gamle undertrykkere kan endre seg, dukker det opp nye for å ta sin plass, enten fra fjerne land eller kjente nabolag. Denne syklusen er ledsaget av en kontinuerlig spekter av bedrag, med nye løgner som oppstår for å erstatte de gamle, ofte forsterket av trusler som har stått tidens prøve, og etterlater henne desillusjonert av verdens kapasitet for ekte rettferdighet.