Som et resultat av å spille Freddy Krueger, kan jeg huske at jeg måtte se på noen medisinske bøker, og på noe av skjemmende brann kan forårsake på mennesker, fordi de var kildematerialet til noe av protesesminken jeg brukte. Det hjalp og støttet denne frykten for død ved brann. Det er liksom det som skjedde med Fred Krueger.
(As a result of playing Freddy Krueger, I can remember having to look at some medical books, and at some of the disfigurement that fire can cause on people, because they were the source material for some of the prosthetic makeup that I wore. That aided and abetted this fear of death by fire. Which is sort of what happened to Fred Krueger.)
Dette sitatet gir et fascinerende innblikk i den oppslukende prosessen skuespillere gjennomfører for å legemliggjøre karakterene sine, spesielt de med mørke eller traumatiske bakhistorier. Robert Englund beskriver den omfattende forskningen og forberedelsene som er involvert i å skildre Freddy Krueger, et skrekkikon kjent for brennende arr og en skummel tilstedeværelse. Hans eksponering for medisinsk litteratur og vansiring viser en dedikasjon til autentisitet, men det fremhever også en dypere psykologisk innvirkning. Grensen mellom rolle og virkelighet kan bli uklar når man er dypt engasjert i de fysiske og emosjonelle aspektene ved en karakters traumer. Englunds refleksjon avslører det komplekse samspillet mellom kunstnerisk skapelse og personlig oppfatning – hvordan det å fordype seg i en karakters lidelse kan fremkalle frykt og assosiasjoner som henger igjen selv etter at filmingen er ferdig. Omtalen av en frykt for død ved ild knyttet til karakterens opprinnelse understreker kraften i historiefortelling for å utnytte den primære frykten som er utbredt i menneskets bevissthet. Skrekkfilmer henter ofte sin innvirkning fra slike universelle bekymringer – død, vansiring, tap av identitet – og skuespillere som Englund blir kanaler som kanaliserer denne frykten gjennom sine forestillinger. Til syvende og sist understreker hans innsikt også ansvaret skuespillere og skapere har i å forme skrekkfortellinger som gir dyp gjenklang, samtidig som de minner oss om det mørke, ofte foruroligende riket der fantasi og virkelighet krysser hverandre i jakten på autentisk, overbevisende historiefortelling.
