Clevinger trodde virkelig at han hadde rett, men Yossarian hadde bevis, fordi fremmede han ikke kjente skutt mot ham med kanoner hver gang han fløy opp i luften for å slippe bomber på dem, og det var ikke morsomt i det hele tatt. Og hvis det ikke var morsomt, var det mange ting som ikke engang var morsommere. Det var ikke noe morsomt med å leve som en rumpe i et telt i pianosa mellom fete fjell bak ham og et rolig blått hav foran som kunne svelge ned en person med en krampe i blinkingen av et øye og sende ham tilbake til land tre dager senere, alle betalte siktelser, oppblåst, blått og putrescent, vann tappet ut gjennom begge kalde neseborene.
(Clevinger really thought he was right, but Yossarian had proof, because strangers he didn't know shot at him with cannons every time he flew up into the air to drop bombs on them, and it wasn't funny at all. And if that wasn't funny, there were lots of things that weren't even funnier. There was nothing funny about living like a bum in a tent in Pianosa between fat mountains behind him and a placid blue sea in front that could gulp down a person with a cramp in the twinkling of an eye and ship him back to shore three days later, all charges paid, bloated, blue and putrescent, water draining out through both cold nostrils.)
I fortellingen tror Clevinger bestemt på sitt perspektiv, mens Yossarian teller dette med ubestridelig bevis på absurditeten som omgir dem. Fremmede, bevæpnet med kanoner, målretter seg mot yossarian hver gang han stiger opp i luften for å oppfylle bombeangrepene sine, illustrerer krigens farer og utfordrer Clevingers følelse av rettferdighet. Dette fremhever den kaotiske og livstruende situasjonen de er i, og understreker at humoren ofte forbundet med krig er sterkt feilplassert.
Yossarars eksistens er avbildet som dystre, og bor i et telt omgitt av skremmende fjell og et villedende rolig hav som utgjør en dødelig trussel. Bildet av havet svelger ham potensielt og returnerer ham i en grotesk tilstand understreker den harde virkeligheten i miljøet. Det er ingenting morsomt med kampen for å overleve under slike forhold, og teksten fanger opp den tragiske absurditeten i krigen der humor blekner i møte med reell fare og fortvilelse.