Oberst Cathcart eksemplifiserer et tankesett som er motstandsdyktig mot faste prestasjonsstandarder. I stedet for å strebe etter et absolutt nivå av dyktighet, måler han suksessen gjennom sammenligninger med sine jevnaldrende. Denne tilnærmingen avslører en overfladisk forståelse av prestasjoner, der det å gjøre like bra som de rundt ham er tilstrekkelig for hans egenverd.
Ved å fokusere på relativ ytelse snarere enn personlig vekst eller absolutte standarder, gjenspeiler Cathcarts perspektiv en bredere kommentar til ambisjon og konkurranse. Hans tilnærming understreker absurditetene i militærpolitikk og de ofte feilplasserte verdiene i ledelse, og understreker en kultur der middelmådighet kan seire hvis den stemmer overens med andres prestasjoner.