For så mye som jeg hater kirkegården, har jeg vært takknemlig for at det også er her. Jeg savner kona mi. Det er lettere å savne henne på en kirkegård, hvor hun aldri har vært annet enn død, enn å savne henne på alle stedene der hun var i live.
(For as much as I hate the cemetery, I've been grateful it's here, too. I miss my wife. It's easier to miss her at a cemetery, where she's never been anything but dead, than to miss her in all the places where she was alive.)
Taleren uttrykker motstridende følelser om kirkegården, og erkjenner både en motvilje for det og takknemlighet for dens eksistens. Kirkegården fungerer som en fysisk påminnelse om sin kones fravær, og gir et rom der han kan konfrontere sorgen på en mer enkel måte. Det representerer et sorgsted, der hans minner om henne utelukkende er knyttet til henne bortgang.
Han reflekterer over vanskeligheten med å savne henne i hverdagsrommene der de delte livet sammen. På de kjente stedene føles hennes fravær mer gripende, noe som gjør det vanskeligere å takle tapet hans. Kirkegården, derimot, tilbyr en klar kontekst for sin sorg, noe som gjør det lettere å behandle følelsene hans i en setting dedikert til minne.